Londonspiserier

Ikke noe av maten vi spiste i London kan overgå opplevelsen vi hadde på Maze, men jeg vil påstå at vi drepte myten om at mat i London er kjedelig. Synes vi spiste godt alle dagene og stemningen var på topp hele turen.

Første dagen, eller rettere sagt kvelden, i London hadde vi planlagt å ta en tur til Covent Garden for å kikke på utelivet. Før vi kom så langt trengte vi en liten matbit, og tilfeldigheter førte til at vi havnet på den lokale puben, hele 30 meter unna hotellet vårt.

Nå ble ikke matbiten så liten som vi i utgangspunktet hadde tenkt. For på menyen på The Prince Edward fant vi langttidsstekte lammeskanker. Ingen av oss var harde å be, og når ei flaske bobler kom på bordet steg den allerede upåklagelige stemninga mange hakk. Maten var nydelig, og på ingen måte særlig kostbar. Eneste jeg har å utsette på måltidet var at vi ikke fikk med skje, noe man hadde trengt for å få i seg all den gode kraften.

IMG_0096

 Vi var innom her flere ganger også. Både for irish coffees en kveld, og lunsj rett før vi skulle reise hjem igjen. Lunsjen bestod av gresk meze (ikke særlig britisk altså) og pitabrød fylt med lam og kylling. Hummusen var over-the-top-nydelig! Tzatzikien ble jeg ikke helt komfortabel med, men jeg var temmelig tett i hele systemet på grunn av pollenallergi, så alt jeg smakte var dill – en uvant smak når man forventer mest hvitløk. Begge søstrene syntes den var kjempegod hvertfall. Det var ikke akkurat snakk om små porsjoner. Det var så mye mat igjen når vi var ferdigspist at vi nesten var flaue over å gå fra bordet. Men det hadde rett og slett ikke vært plass til en smule mer.

IMG_0175

When in London så finnes det jo noen klassiske steder man bare MÅ innom. Selv har jeg aldri vært på The Hummingbird Bakery før, men når vi likevel trasket rundt i Notting Hill syntes jeg et pit stop der var obligatorisk. Søstrene var ikke akkurat vanskelig å overtale, og med på lasset ble to key lime cupcakes og en red velvet.

IMG_0110

The Hummingbird Bakery var ikke det eneste bakeriet vi var innom. Vi spiste tok også med oss parklunsj fra Balthazar i Covent Garden, anbefales på det sterkeste.

20130423_134020

Den beste lunsjen spiste vi riktignok hos en kjede med italiensk mat – Zizzi. Den vi spiste på ligger rett ved Notting Hill Gate og vi gikk innom der på vei til Hyde Park. Servicen var så som så, men maten var veldig god. De har også åpent kjøkken, så man får se når maten blir laget. Jeg spiste en sopprisotto med rosmarin som var herlig kremete, og søstrene var veldig fornøyd med sin pasta.

IMG_0104

Skulle jeg bare få lov å anbefale en spiseplass så måtte det bli Byron Burger. Skikkelig gode hamburgere, rett og slett! Spis den med home made skin-on chips og en milkshake! Det vil du ikke angre på!

IMG_0161

En siste plass jeg må anbefale før jeg legger London bak meg for denne gang er ikke en spiseplass, men en sjokoladebutikk. Nemlig Artisan du Chocolat. Denne lå rett ved hotellet vårt, og det var egentlig tilfeldigheter som gjorde at vi gikk innom her rett før vi reiste hjem. Med meg i kofferten hadde jeg salted caramels med passion fruit, og det er virkelig en opplevelse jeg unner alle! Hyggelig betjening som villig delte ut smaksprøver, herlige shoppingbags og nydelig gaveinnpakning. Ta turen om du er i nabolaget.

P1030459

Alle spiseplassene er forholdsvis billige. Det dyreste vi spiste var lammeskankene som kom på ca 200 kr per person, men det var inkludert en flaske prosecco.

Og du! Ikke glem å ta en frappéchino på Starbucks da! 😉

Hellas

Jeg er tilbake fra sommerferie.

Hellasturen ble mye mindre preget av blogging enn jeg hadde tenkt på forhånd. Internettet på hotellet var rett og slett for ustabilt til at jeg fikk blogget noe som helst, men tenkte å dele noen fine smakebiter med dere nå i ettertid.

Utsikten fra rommet på Alimounda Mare

Utsikten fra rommet på Alimounda Mare

Turen gikk til ei øy som heter Karpathos, og jeg bodde i en by som heter Pigadia. Det er ikke så veldig stort, men det var veldig koselig der, hyggelige mennesker og god mat. Jeg og venninna mi bodde på Alimounda Mare, og vi var kjempefornøyd med hotellet. Frokostbuffeten var av en annen verden, men alle slags tenkelige og utenkelige alternativer. Jeg gikk som regel for fetaost, marinerte oliven, kiwi, eggerøre og et rundstykke. Med gresk yoghurt, hasselnøtter, mango og honning til “dessert”.

Gresk salat til lunsj, nydelig fetaost!

Gresk salat til lunsj, nydelig fetaost!

 

Enkel pasta med løk, tomat, urter og olivenolje. Venninnas lunsjfavoritt

Enkel pasta med løk, tomat, urter og olivenolje. Venninnas lunsjfavoritt

Vi spiste lunsj på hotellet hver dag, både fordi maten var veldig god og fordi utsikten var upåklagelig.

Alle lunsjene ble spist på hotellet i nydelige omgivelser

Jeg har aldri vært i Hellas før, så jeg gledet meg masse til alle godbitene jeg skulle prøve mens jeg var på ferie. All maten jeg fikk servert var absolutt god, men synes ofte den ble litt ødelagt av mengder med pommes fritt og hurtigris.

Kjøttet var som regel alltid veldig saftig og smakfullt, men tilbehørsmessig fikk de det ikke helt til. Innser i ettertid at jeg kunne bedt om å få andre alternativer, so lesson learned til neste gang.

Helstekt lam på spyd, smakfullt og saftig kjøtt

Helstekt lam på spyd, smakfullt og saftig kjøtt

Siden Hellas var reisemålet var jeg opptatt av å spise greske retter til middag, og utenom én dag spiste jeg utelukkende bare mat fra det greske kjøkkenet. Jeg nevner blant annet moussaka, souvlaki, kleftiko og stifado.

Stifado - en gryte med storfekjøtt og hele løk

Stifado – en gryte med storfekjøtt og hele løk

Og for å ikke glemme nystekte loukoumades dynket i honning og kanel til dessert.

Jeg er jo som kjent en sucker for is, men de lokale loukoumades skimtes så vidt i bakgrunnen

Jeg er jo som kjent en sucker for is, men de lokale loukoumades skimtes så vidt i bakgrunnen

Ironisk nok var den aller beste middagen jeg fikk en biff med soppsaus og bakt potet til. Medium stekt gikk veldig fint, og kjøttet var så mørt som jeg knapt har smakt det før.

Jeg har også fornærmet en servitør med å referere til ouzo som “norwegian cough syrup”, men jeg synes virkelig ikke det er godt. Da sverger jeg heller til Pina Coladas med paraplyer og stjerneskudd, eller kanskje drammen som var en miks av raki og bringebærlikør.

P1020378P1020384

Vi hadde ofte selskap av både herr hund og fru katt. Litt annerledes enn hva jeg er vant til, men mange fine dyr å se på

***

En forrett jeg virkelig vil anbefale er karpathisk ost. Den er laget på geitemelk, men er saltere og mye mildere enn eksempelvis chevre. Første gangen jeg ville prøve ble jeg heller anbefalt en flambert ost som smeltet sakte mens jeg spiste den. Smeltet ost slår som regel ikke feil, men jeg anbefaler den karpathiske fremfor denne. Selv om det ser lekkert ut når kelneren flamberer ved bordet.

P1020372

Sett bort fra at sola tok skikkelig tak i huden min siste dagen var ferien kjempefin og avslappende. Nå er jeg klar for en sommer på ny arbeidsplass, blir spennende med nye utfordringer. Men aller mest gleder meg til masse god matlaging fremover.

Stay tuned! :)

Mine møter med Barolo, Barbaresco og Barbera

De tre siste årene har jeg vært veldig glad i rødvin. Det hele startet med en flaske marques de chivé som jeg fikk i bursdagsgave. Frem til i fjor vinter har jeg i hovedsak drukket spansk vin – marques de caceres har vært en favoritt, og jeg anbefaler den fortsatt i dag.

I forhold til mat har jeg hatt lite peiling på vin, og min taktikk har vært å gå på polet, gi noen av de som jobber der hovedingrediensene av det jeg skal lage, samt et budsjett – og til dags dato har jeg til gode å bli skuffet av denne fremgangsmåten.

I ett tidlig blogginnlegg beklaget jeg meg litt over manglende rødvinskunnskaper, og Oda var raskt på pletten med gode råd. En bitteliten forsmak på alt jeg skulle lære i Piemonte.

Etter en travel dag med både pastakurs og trøffeljakt var det på tide med en ordentlig vinsmaking. Vi hadde vært så heldig å få komme til Roagna, en ærverdig vingård som lager både barolo og barbaresco. Roagnas viner finnes i Norge, kanskje mest kjent gjennom samarbeidet med Sigurd Wongraven – vokalisten i Satyricon. Vi kom til Roagna i skumringen, og ble møtt av en særdeles engasjert Luca. Luca er femtegenerasjons vinmaker, og driver en drift som har holdt det gående siden midten av 1800-tallet.  Som selskap hadde vi også tre slurpende vinelskere fra Toulouse.

luca_alfredo_roagna

Besøket startet med en liten omvisning i produksjonslokalet, mens Luca fortalte om de gamle tradisjonene for Barolo og Barbarescovinene. Det er strenge regler for hvordan disse vinene skal lages, og det skal kun brukes nebiolodrue. Nebioloen kan være vanskelig å få til, og noen årganger har blitt nesten helt ødelagt av sykdom. På grunn av dette har noen lagt om produksjonsmetodene sine noe, noe som er omstridt. Luca selv er veldig opptatt av tradisjoner, og det sies at han holdt på stryke på sin muntlige avsluttende eksamen når han kranglet med sensor om når det er gunstig å bytte ut vinstokkene – aldri mente Luca. På nettsidene fant jeg et motto som illustrerer hvor viktig tradisjon er for Roagna: Roagna non cambia – Roagna does not change.

Barolo og barbaresco omtales ofte som vinenes konge og dronning. I prinsipp er det samme type vin, laget på samme måte, med samme type drue, de forskjellige navnene kommer av distriktene druene vokser i. Likevel er nok baroloen mest kjent ute i verden.

Vi ble raskt fulgt inn i en mørk vinkjeller, med støvete vinflasker, spindelvev og dunkelt lys. En spennende setting for vinsmaking. Og smake vin fikk vi. Alt fra en ung og fruktig 2010 årgang av barbaresco, til en fyldig og velsmakende barolo fra 1982. I alt drakk vi oss gjennom 10 forskjellige viner, og glad ble jeg når det ikke var obligatorisk med verken slurping eller spytting. Luca fortalte om alle vinene med stor innlevelse, og ble mer og mer engasjert etter hvert som glassene ble tømt. På slutten ble det en salig blanding av både fransk, italiensk og engelsk, og ingen skal påstå at det ikke var god stemning.

1471

Tre franske herremenn og Luca – lånt fra Siv

Da vi skulle dra var ikke Luca villig til å selge oss vin, men en flaske barolo ble overlevert til følge, med beskjed om at den skulle nytes. Han kunne fortelle at det hadde vært 12 flasker til salgs av denne typen, og at dette var den siste. Nøyaktig årgang ville ikke Luca si noe om, men han garanterte at den var nydelig, og det var den absolutt. Den fikk følge til lunsjen dagen etterpå, og jeg kan love at ingen av oss ble skuffet.

Roagna har en egen hjemmeside som er verdt å ta en titt på. Bare å klikke på bildet av Alfredo og Luca over her. Luca selv har gjort en liten gjesteopptreden på norsk tv i høst. Så om du vil se vakre bilder fra gården, anbefaler jeg episoden hvor Live Nervik er Dama til Sigurd Wongraven.

Roagna ligger rett utenfor Barbaresco, som er like idyllisk som resten av Piemonte. Etter vinsmakingen spiste vi i Barbaresco, et måltid som absolutt fortjener å nevnes, spesielt risottoen! Nå er det nevnt, and back to rødvin!

Det mest lærerrike besøket vi hadde var turen til Tenuta il Sogno. Her har Eli Anne og Frode bodd siden 2002, de forlot Norge til fordel for vinproduksjon San Marzano i Piemonte, og den dag i dag har de ikke angret på valget sitt.

P1000500

Tenuta il Sogno i vakre omgivelser

Vi trasket rett ut i vinmarken som omgir gården, og fikk vite hva som skjer i løpet av vinåret. En fin og flott hurtiginnføring i vinproduksjon. Eli Anne og Frode driver biodynamisk, og er veldig opptatt av å følge månefasene. For eksempel skal vinstokkene klippes ned mellom desember og februar, og det må gjøres på nedadgående måne, på spesielle dager som omtales som fruktdager. Det høres temmelig alternativt ut sant? Men det er faktisk en viss logikk i dette. Når månen krymper siver nemlig sevja ned i røttene, og vinstokken unngår å få blødene sår.

Særdeles hyggelige Eli Anne og Frode

Særdeles hyggelige Eli Anne og Frode

Omgivelsene på Tenuta il Sogno er idylliske, og utsikten var fantastisk. Disse vakre rosebuskene vokser også ved slutten av hver eneste vinstokk. Rosene har en funksjon utover å være dekorativ. Rosebusker er nemlig mer skjør enn vinstokkene, og dersom det er sykdom på fære vil man se det på rosebuskene først.

Rosebusker på endene av alle vinstokkene - både dekorativt og nyttig, fordi rosene angripes av sykdom raskere enn vinstokkene

Rosebusker på endene av alle vinstokkene – både dekorativt og nyttig, fordi rosene angripes av sykdom raskere enn vinstokkene

Barberavinen har tradisjonelt sett ikke hatt så høy status som barolo og barbaresco, mye fordi druen barbera er vanlig (den tredje vanligste i Italia), og ofte har den ikke særlig høy kvalitet. I Piemonte oppnår den derimot veldig høy kvalitet, og barberavinene herfra får høyere og høyere status.

Alle de fine flotte minnene om Italia - her representert ved Barolo, Barbaresco og Barbera

Druer fra andregangsblomstringen – veldig gode!

Monferrato-området skal være særlig optimalt for barberadruen, og vinene vi fikk smake på Tenuta il Sogno vitner om høy kvalitet (hør på vin”eksperten” da. De var hvertfall veldig gode – og ei flakse ble jo som kjent med hjem).

Vakre omgivelser i vinkjelleren til Tenuta il Sogno

Vakre omgivelser i vinkjelleren til Tenuta il Sogno

Så sent som 5.desember ble faktisk vinen jeg tok med meg kåret til best i test av alle vinmonopolet barbera superiore-viner! All heder og ære til Eli Anne og Frode, for den var virkelig god. Den finnes på noen vinmonopol, og står på bestillingslisten her.

Jeg sier tusen takk til Eli Anne og Frode for at vi fikk komme på besøk, og alt dere lærte oss! For mer lærdom anbefaler jeg hjemmesiden deres, der de forteller utfyllende om sin vinproduksjon.

Vårt siste møte med barbera fikk vi på Enoteca Regionale Nizza. Enoteca´en er et vinutsalg, og i kjelleren ligger tidenes mest sjarmerende restaurant. Vårt siste italienske måltid ble spist her, og fikk følge av nøye utvalgte viner. Simone har store kunnskaper, og ville vise oss spekteret av barbera, hvor forskjellig de kan være. Lokalet, maten og vinen gjorde det til et fantastisk sistemåltid, en verdig avslutning på en utrolig tur.

P1000621

Nå er det snart en måned siden jeg var i Piemonte, og fortsatt er det ganske uvirkelig å tenke på. Jeg vil takke matprat så utrolig mye for muligheten! Oda – jeg setter sånn pris på alt du arrangerte for oss, og all kunnskap du har delt med oss. Du og familien din er herlige mennesker jeg er glad for å ha møtt. Tonje – Tusen takk for godt selskap og gps-samarbeid. Hanne – Du har også delt masse kunnskaper og gode historier, tusen takk. Og sist men ikke minst, min partner-in-crime Siv – For et sjarmerende vesen du er, og så glad jeg er for at vi fikk muligheten til å reise på tur sammen!

Dette er virkelig et minne for livet, og jeg skal definitivt tilbake!

Ciao!

(Mine resterende innlegg fra Italia handler om La Mussia og pastakurs, Markedsdag i Nizza Monferrato, Hvit trøffel – det beste i verdenFredagskveld i Vaglio Serra og Eataly og Torino. Håper innleggene har vært satt pris på, det har hvertfall vært utrolig gøy å få dele små glimt fra Piemonte med dere)

Eataly og Torino

Den nest siste dagen i Piemonte fikk vi besøkt nydelige Torino. Torino er Italias fjerde største by, og er kjent for mange ting. Både Fiat, Juventus og OL, og det mest interessante – nemlig det første stedet sjokolade i fast form ble laget!

Målet med Torinoturen var å besøke Eataly (er du spesielt stødig i italiensk kan du besøke hjemmesiden til den Eataly´en vi var på her). Dette en en nisjebutikk for gode italienske matprodukter, og det var en drøm å vandre rundt blandt hyller og reoler stapp fulle av kvalitetsprodukter. Her finnes alt fra kjøkkenutstyr til det ferskeste ferske av råvarer, fra vin og sjokoladeøl til spisesteder hvor man kan ta en liten hvil – og aller helst tilfredstille apetitten man har bygget seg opp på sine ferder rundt i butikken.

eataly-torino-20090830-174918

I Torino ligger det to Eataly´er, en litt mindre butikk i sentrum, og en mye større like utfor sentrum. Vi fikk bare besøkt den store, og det er nok den som er best å få med seg, om sjansen byr seg. Jeg fikk kjøpt litt av hvert, men størst blandt kjøpene er nok en Barolo som skal spares til 30-årsdagen. Her tenker man langsiktig 😉

Vi spiste også lunsj på Eataly, på vegetarspisestedet. Jeg husker ikke hva min rett heter, men det var et slags vaffelbrød fylt med gorgonzola og spinat. Atter en god rett, og utrolig hva de klarer å få til – særlig med et konsept som nærmest kan kategoriseres som fastfood. Her var det fokus på gode råvarer og smaker, og ingen juks – selv om det gikk fort å få maten.

P1000564

Etter flere timer på Eataly tok vi turen inn til sentrum. Litt shopping stod på tapeten, og undertegnede fikk kjøpt seg enda en rød kjole. I mellom shoppeslagene koste vi oss blant annet med varm sjokolade – som virkelig er varm sjokolade. En rett med myk sjokolade som serveres med krem, og må spises med skje. Nydelig godt, og nydelig mektig.

P1000567

Turen gikk videre til en sjokoladebutikk og kafé. Der fikk vi smake på en spesialitet, nemlig hasselnøtt og mascarpone-is. Den glir rett inn på topp-2-lista over den beste isen jeg noen gang har smakt. Har ennå ikke klart å bestemme meg for om denne eller isen jeg kjøpte i lille Cassis i Provence, så inntil videre er det delt førsteplass.

P1000571

Det var god stemning også på kafé, og her er Siv og Oda med kameraene parat, slik ekte matbloggere skal være. Stemningen var atter en gang upåklagelig.

P1000573

Det begynner å nærme seg slutten for Italiainnleggene, noe som i grunn er trist, for jeg har virkelig koset meg mens jeg har skrevet. Jeg har riktignok spart det beste til sist (synes jeg), så alt jeg har lært om rødvin får bli det avsluttende kapitlet i historien om mitt Italia.

Stay tuned :)

Fredagskveld i Vaglio Serra

Jeg er endelig tilbake i drift, og nå venter de tre siste Italiainnleggene mine. Til uka blir det viltmat, og så er desember i gang for fullt. Etter jeg har levert hjemmeeksamen min håper jeg å kunne ha et stort fokus på matlagingen min og kos, som jeg selvfølgelig skal dele med dere.

P1000584

En utrolig morsom opplevelse var middagen vi spiste på Ristorante Piazza Crova 3. Alessandro driver restauranten med stor kjærlighet til det Piemontesiske kjøkkenet, og hele familien er innvolvert i driften. Her møtte vi både Mor, Far og Tante, alle like blide og hyggelige, og med en tydelig pasjon for det de drev med. På kjøkkenet brillierer en ekte italiensk husmor, og maten hennes var uforglemmelig. Med et godt satt vinmeny lå det hele an til å bli en kjempekveld. At lokalet var utrolig stemningsfullt satt ingen demper på humøret, og det var fem lykkelige damer rundt bordet.

restauranten

Som på alle andre restauranter var det brød som møtte oss først. Sprø og gode grissini lå lekkert dandert på bordet, og Alessandro var raskt på plass med vinen.

P1000522

P1000534

Så kom rettene på rekke og rad. Først ute var Bagna Cauda, en rett jeg desverre ikke har for mye til overs for. Jeg har vel ikke skrevet så mye mot mine avesjoner for fisk- og sjømat, men det er desverre noe jeg ikke får ned. Jeg smakte på alt i Italia, men dette var noe som ikke lå for meg. Om du vil vite mer om bagna cauda (som er veldig typisk Piemontesisk) vil jeg anbefale Odas innlegg om denne lokaliteten.

Neste rett var også typisk. Tynne skiver av kalvefilet, en dressing med ansjos, rått hakket storfekjøtt med trøffel! og salade russo – en salat med sesongens grønnsaker og tunfisk. Kalvekjøttet og tartaren gikk ned på høykant – og jeg hadde aldri trodd jeg skulle spise rått kjøtt!, og hvertfall ikke at jeg skulle like det. Morsomt! Det ligger mye arbeid bak tartaren også. Den finhakkes med kniv for å bevare saftigheten og smaken, så ære være til den som orker det!

De fiskebeholdige smakene fikk mye skryt av mine medsammensvorne, men igjen – not for me.

P1000535

Neste rett satt osteelskeren i meg stor pris på. I Piemonte lager de ofte en slags osteterte/sufflé. Den putter de sesongens grønnsaker i, og dekker det hele med en god ostesaus. Bedre ostesaus har jeg knapt spist, og hadde det ikke vært særdeles uhøflig hadde jeg nok slikket fatet mitt. Det var også en liten pølsesnabb til, selvfølgelig av lokalt kjøtt den og.

P1000539

Så til kveldens middagsfavoritt! Noe så enkelt som tajarin med smør og trøffel. At noe så simpelt skal være så sinnsykt godt er nesten litt uforståelig, men den trøffelen tror jeg evner å løfte det kjedeligste kjedelige til uante høyder. Ingen behov for parmesan her, for å si det sånn.

P1000548

Så til noe av det mest spesielle jeg har spist. Nemlig financiera. Smak litt på navnet før du leser videre, og prøv å forestille deg hva en gryte med dette navnet kan inneholde. Oda ville først ikke fortelle så mye, men vi fikk da ut av henne hva det var vi spiste på, etterhvert… Her kan man like gjerne starte helt på toppen av dyret med hanekammen (skal si jeg var glad for at det IKKE lå en hanekam på mitt fat- Siv slet mer enn nok med å putte den i munnen), vi beveger oss litt nedover til hjernen, videre til ryggraden, og alle tenkelige og utenkelige innvoller, og avslutter nederst med testiklene. Et skikkelig apetittvekkende måltid med andre ord. Gryta i seg selv smakte slettes ikke dumt, men jeg er skrudd sammen slik at når jeg vet at jeg spiser noe som kan defineres som ekkelt, så blir det ekkelt. Tror likevel jeg fikk i meg opptil flere ryggrader, og hva annet vil jeg egentlig ikke tenke over 😉

P1000550

Siste middagsrett var også en høydare, selv om jeg savnet noe grønt ved siden av. Dette er storefekjøtt som er kokt lengelenge i Rødvinens Konge, nemlig Barolo. Kjøttet var så mørt at det smeltet på tunga, og det piemontesiske storfeet er kjent for dette.

P1000554

På dette tidspunktet skulle man jo tro at vi var fullstappet, men det er vel ingen som sier nei til dessert? Ikke vi hvertfall. Når det kom til desserten fikk vi bestemme selv, og jeg kjørte like gjerne på med en spansk spesialitet, creme catalana. Det har sin naturlige forklaring om hvorfor dette befant seg på menyen i en liten landsby i Piemonte. Alessandro er nemlig veldig facinert av Spania og det spanske kjøkkenet. Husker jeg rett har han også planer om å åpne en restaurant i Barcelona. Creme Catalanaen ble servert brennende, og var noe av det bedre jeg fikk servert hele turen.

P1000556

At vi fikk en nydelig Muscato D´Asti som komplimenterte desserten til det fulle, gjorde at avslutningen på måltidet ble perfekt.

P1000552

Ingen vits å si at jeg at jeg sov som et lite barn etter dette måltidet.

Ta gjerne en titt innom hjemmesiden til Piazza Crova 3. Den er bare på italiensk, men ved hjelp av google translate får man ut essensen. 

Det beste i verden!

Da vi fikk programmet for Italiaturen bet jeg meg spesielt merke i trøffeljakt, og twitret selvfølgelig om dette. Når jeg da fikk svar om at trøffel er det aller beste man kan spise, kan man vel ikke si at jeg hadde lave forventninger.

Temmelig mett etter en diger og nydelig pastalunsj, møtte vi opp klare for jakt. Vi ble møtt av to hyggelige herremanner som er drevne trøffeljegere. Før jakta startet fikk vi mye god informasjon om den hvite trøffelen, som er den du i hovedsak finner i Piemonte. Trøffelbøndene var hardnakket på at hvit trøffel kun finnes i Italia. En liten fugl hvisket riktignok litt stille om at hvite trøfler finnes i andre land, men at de ofte fraktes til Italia og selges der. Dette fordi man får bedre betalt for trøffel i Italia enn nabolandene.

Den største trøffelen som er funnet i området

Den største trøffelen som er funnet i området

Den største trøffelen som var funnet i området vi var i, var på ca 2 kilo, og ble i sin tid funnet av en unggutt på en av sine første jakter. Dette skapte mye misunnelse hos de mer erfarne bøndene, og det tok ikke lang tid før den unge jegeren fant hunden sin død. Det finnes også historier om mennesker som har gått ut på trøffeljakt, og aldri kommer tilbake, så det anbefales ikke å gå ut i de italienske skoger uten følge. For å jakte trøffel må man dessuten ha lisens. De som har lisens har riktignok lov til å lete etter trøffel hvor det skulle passe dem, og du vil veldig sjelden finne gjerder rundt skogene.

Det ligger mye prestisje i å finne trøffel, med rette! Kilosprisen kan nemlig ligge på rundt 30.000! Hvit trøffel ble for alvor kjent som den ypperste delikatesse når en casinoeier betalte 330.000 $ (!!!) for en hvit trøffel på 1,5 kilo. Jegerne påpekte også at trøffelen får dyrere kilospris jo større trøffelen er. Jegerne vi besøkte finner mellom 3 og 5 kilo hvert år, men påpekte at dersom du spør, vil du alltid få høre at det er et dårlig trøffelår.

Andre funfacts er at trøffelen bruker hele 2 måneder på å utvikle seg fra spore til sopp. Når den er ferdig sopp er den bare holdbar i 2 uker, så om den ikke blir funnet på denne tiden råtner den. Den vokser på røttene til utvalgte trær, hvor eik er en av de heldige.

Ut på tur, aldri sur

Ut på tur, aldri sur

Som nevnt bruker de hunder for å finne trøflene. De kan lukte trøffelen ca en halvmeter ned i jorda. Treningen starter når de er veldig små, og de blir passet godt på. Som nordmenn er vi nok vant til et litt annerledes dyrehold enn det som tidvis drives i Italia. Men at hundene koste seg på jakt var det ingen tvil om. Vi hadde gleden av å få følge med mamma Diana, og sønn Brio. Diana har en veldig god nese, men er litt udisiplinert i følge jegeren. Nesa si fikk hun demonstrert til gangs, og hun fant to fine og små trøfler til oss.

Diana og Brio i aksjon

Diana og Brio i aksjon

Før dette hadde jeg ingen erfaring med trøffel i det hele tatt. Det er ikke akkurat vanlig kost i Norge, og slettes ikke en studentbudsjettvennlig ingrediens. Når den første trøffelen var funnet gikk den på rundgang hos oss damene. Aromaen er helt umulig å beskrive, men så fantastisk at man nesten føler seg litt beruset. Jeg kunne nok luktet på trøffel i evigheten. Jorden trøffelen hadde ligget i, var også veldig aromatisk, og man forstår at hundene finner trøfler på lang avstand.

P1000410

Tilbake på gården var det endelig tid for å smake på trøffel for første gang. Trøffelen ble servert oppraspet på en mild ost, sammen med brød og rødvin. Aromaen er nok den viktigste bestanddelen til trøffelen, for den smaker ikke like mye som den lukter, med den smaker absolutt fantastisk likevel.

Italienerne gjør det gjerne enkelt med trøffel. De serverer den til pasta, på ost eller raspet over speilegg.

Dette var heldigvis ikke eneste gangen vi fikk smakt på trøffel, men andre gang skal jeg skrive om senere.

Om du noen gang får muligheten anbefaler jeg en trøffeljakt sterkt, om ikke må du gjerne kose deg med trøffel uten å ha jaktet den først. Er du som de aller fleste, og ikke har råd eller tilgang på trøffel, kan trøffelolje være en god erstatning. Jeg har ikke prøvd det selv ennå, men det sies å sette en ekstra spiss på det meste.

Markedsdag i Nizza Monferrato

Mitt første møte med ordentlige markeder var i Provence i 2009. Det er en egen glede å vandre rundt på markedsplasser. Man tar inn lukter og farger, studerer alle menneskene, kikker på nipset og finner kanskje en liten skatt. Jeg liker også at markedene kommer tilbake uke etter uke, og gjerne har en fast dag i hver by. I Nizza Monferrato er det marked hver fredag, i tilfelle du er i området.

For oss var det selvsagt mat som var hovedattraksjonen, og målet var å handle inn til en bedre lunsj. Før vi kastet oss rundt i shopping tok vi en klassisk italiensk frokost på kaffebar. Italienerne spiser ikke særlig til frokost, som regel bare en kaffe og noe søtt. God frokost, men ikke det jeg ville foretrukket å starte dagen med hver dag.

P1000415                   P1000417

Trykk på bildene for å se dem i større utgaver.

Jeg fikk dreisen på kaffedrikkinga i Italia, men jeg tror det ene og alene skyldes at kaffen er MYE bedre enn her hjemme. Gode croissanter var det også.

Med koffein og sukker i magen tuslet vi rundt på markedsplassen. Etter en tung pastalunsj var de fleste av oss sugne på en litt lettere lunsj. Vi handlet inn nydelige tomater, auberginer (som vi desverre aldri rakk å spise) og fersk mozarella.

P1000435  P1000438  P1000430

Hos slakteren kjøpte vi en lokal skinke laget på parmamåten, en salami med hvitløk og en speket skinke laget på indrefilet. Fersk foccacia fant vi hos bakeren tvers over gata, og vinen fikk vi hos engasjerte Luca på vingården Roagna.

Fordi det var meldt så bra vær denne dagen hadde Oda lovet oss et glass Prosecco. Nå var ikke været helt på vår side denne fredagen, men prosecco skulle vi ha likevel. Et morsomt konsept, som norske barer absolutt kunne adoptert er aperitivi. Det vil si at når man bestiller et glass vin, så får man litt mat ved siden av – det kan man ikke klage på. Vi fikk friterte salvieblader, fritert blomster av et slag, løkringer, og kuler fylt med kjøtt og ost. I tillegg fikk vi en kikertpannekake, som jeg sikkert kunne spist meg i hjel på. Jeg er ingen sucker for de tørre hvite vinene, men med muscato asti i glasset satt smilet løst.

P1000448  P1000451  P1000453

    Turen gikk så hjem til Oda. En omvisning  og tur på takterassen skjerpet apetitten (skulle ikke tro at man var sulten igjen vel?), og vi var snart klar for lunsjkokkelering.

P1000465

Vi laget tomat- og mozzarellasalat, skar opp god foccacia, anrettet kjøttet pent på fat, Oda introduserte oss for en rett med en ferskost pakket inn i speck. Speck er en slags ekstra fet spekeskinke, som egner seg ekstra godt til steking. Agurk ble skåret i skiver og små tomater lagt i skål. I tillegg hentet vi salat fra Odas hage, det blir ikke mer kortreist enn det. Barolloen fra Luca ble sprettet, og vi spiste en bedre lunsj på kjøkkenet.

P1000478

For tomat- og mozzarellasalat trenger du like mengder tomat og mozarella. Skjær tomaten og  mozzarellaen i skiver. Anrett på fat med annenhver skive tomat og mozarella. Ringle litt god olivenolje over, og pynt med urter. Basilikum passer ekstra godt her. En enkel salat som dette passer ekstra godt til spekemat og godt brød. En salat for to koster ca 40 kroner.

P1000471

Til slutt en liten hilsen fra gårdens pus, Sika! Morsom og herlig skapning.

P1000467

La Mussia og Agnolotti al Plin

P1000267

En av turens opplevelser som virkelig utmerket seg er pastakurset og lunsjen på La Mussia. Tradisjonen med pastalaging går som oftest i arv mellom mor og datter, derfor var det ekstra morsomt at Laura og hennes mamma Carla ville lære oss denne kunsten.

La Mussia er en veldig sjarmerende gård, hvor de i tillegg til dyrehold og vinmarker driver med utleie av rom. Nettsiden deres er veldig fin, så ta gjerne en kikk innom.

På gården vandrer pusekatter og høner fritt, de har storfe, gjess og påfugler. I tillegg er det en gjeter som har sauene sine på deres marker. Gårder er dessuten veldig idyllisk, og familien som driver den er nok de skjønneste vi møtte under hele turen.

P1000283    P1000262    P1000276

P1000286

Pastalaging var spennende, og en arbeidsom prosess. Som Mamma Carla sa “Her har vi jobbet på kjøkkenet i mange timer, så tar det 10 minutter å spise maten”. Oppskriften til pasta er enkel nok i seg selv, men tidkrevende er det. Vil nok ikke anbefale å gjøre dette uten tilgang på pastamaskin. Skal godt gjøres å kjevle pastaen så tynn den må være (nesten gjennomsiktig).

Så til oppskriften:

  • ca 0,5 kilo durumhvete
  • ca 0,5 kilo 00-hvete
  • 12 egg – hvorav 8 hele og 4 plommer
  • salt (litt usikker på mengden, men ca 1 god teskje)
  • eventuelt melk

P1000288Melet blandes sammen, og lages til en “skål” på bakebenken. Eggene klekkes i, og man har over salt, så er det bare å blande massen, deretter skal det knaes. Deigen må knas en god stund før den blir smidig.

Om konsistensen er litt tørr kan man spe med litt og litt melk av gangen. Jeg anbefaler at du trykker på bildene for å få dem større – så ser du detaljene bedre.

P1000295       P1000301      P1000302

P1000304       P1000310      P1000327

Når deigen er ferdigknadd skal den være smidig og ha luftbobler i seg. Så er den klar for pastamaskinen. Etter mange runder er det endelig klart for å lage Agnolotti al Plin. Dette er en fylt pasta, som minner om ravioli, men har forskjellig utforming. Disse var fylt med en blanding av storefe-, svine- og kaninkjøtt, som først var kokt, så kvernet sammen. I tillegg var det blandet hvitløk og urter i farsen.

P1000317Farsen legges på pastaen med ca 1 cm mellomrom, så brettes pastaen over, klemmes ordentlig på plass, og så klipes det sammen mellom kjøttbitene (Plin betyr “å klipe”). Når dette er gjort skjæres deigen først i to, så skal man skjære mellom kjøttbitene. Det er viktig å gjøre dette mot siden som er skjøtet, ellers vil man ikke få den karakteristiske formen.

 

P1000386Pastaen skal så kokes i saltet vann, den er ferdig når den flyter opp. Italienerne bruker ikke smør eller olje i vannet, for da fester ikke sausen seg ordentlig, så la heller være.

Den klassiske måten å spise agnolotti al plin er med smeltet smør iblandet urter (vi brukte fersk rosmarin og salvie), og med parmesan. Man kan også bruke en tomatsaus – såkalt ragu, men det er ikke nødvendig (selv om det også er godt).

Så var det på tide å spise. Lunsjen er et viktig måltid for italienerne, og særlig søndagslunsjen. Da kan de sitte rundt bordet i timesvis, og spise mange retter. Jeg vil påstå at dette var en durabelig lunsj til å være torsdag, med fire retter til (fem om man regner med osten og loffen vi fikk før maten, seks om man regner med biscottiene og sjokoladekaka)

P1000371        P1000388       P1000395

            Baugna caudaen som var rett nummer én kommer jeg tilbake til, og ellers gikk det i pasta. Først agnolotti al plin, så tagliatelle med ragu og så tajarin med ragu. Tajarin er også typisk for regionen, og kan beskrives som en flat spagetti, den lages også på en litt annerledes deig, med flere eggeplommer.

Tidkrevende var det, men ikke minst morsomt å få lære! Alt arbeidet til tross – det var vel verdt det. Bedre pasta får du rett og slett ikke!

Etter besøket på La Mussia dro vi på trøffeljakt, men det skal jeg fortelle mer om en annen gang.

Farvel til den herlige familien på La Mussia, og tusen takk for en trivelig dag!

P1000399

Les Siv sitt innlegg om pasta her

En italiensk smakebit

P1000259

Nå har jeg prøvd å blogge om turen til Piemonte siden jeg kom hjem i går, men inntrykkene har ikke sunket helt inn. Jeg vet rett og slett ikke hvor jeg skal starte. Mange idéer svirrer rundt, men det er vanskelig å få de nedskrevet.

Som jeg ga uttrykk for i forrige innlegg var Piemonte fantastisk. Turen var så mye mer enn jeg hadde forestilt meg på forhånd, og jeg kommer nok til å huske denne opplevelsen for alltid. Jeg og Siv snakket mange ganger om hvor heldige vi var som fikk muligheten til å oppleve noe av det beste Piemonte (og kanskje Italia) har å by på.

Alt fra vinsmaking til merkelige retter som financiera har satt dype spor, og det er mange tanker som skal sorteres. Skal bruke resten av kvelden til å tenke på noen innlegg, og i morgen den dag skal dere få lese om agnolotti al plin, som vi lærte å lage på pastakurs, på det flotte agritourismo´et La Mussia (de har også facebookpage – vært å ta en kikk).

P1000267

En utrolig stor takk til Matprat for denne muligheten. Til Oda for all planlegging, informasjon og gjestfrihet, og til Siv, Tonje og Hanne for ypperlig selskap. For en herlig gjeng!

Til slutt et par bilder til av Piemontes vakre landskap. Veldig sjarmerende sted jeg definitivt skal tilbake til!

P1000250                   P1000251

Piemonte!

Nå har vi hatt to hele dager i Piemonte, og jeg vet ikke hvor jeg skal begynne for å få fortalt alt. Inntrykkene er mange og store, og jeg og Siv har det helt fantastisk.

Det er helt utrolig å tenke på at Oda har sydd sammen dette opplegget spesielt for oss, og jeg kommer til å være evig takknemlig for å ha fått denne muligheten.

Mange flotte opplevelser, i enda flottere selskap! Jeg gleder meg til å skrive om alt vi har gjort! Minnekortet på kameraet får kjørt seg, og jeg kan sikkert skrive om denne turen i ukesvis. Det skal bli en ære og glede og få dele små og store inntrykk fra turen, og kanskje særlig alt jeg gjorde for første gang – en skikkelig Italia- og Piemontejomfru!

Engasjementet bare bobler over, og jeg håper dere får gleden av innleggene som kommer etterhvert!