Eataly og Torino

Den nest siste dagen i Piemonte fikk vi besøkt nydelige Torino. Torino er Italias fjerde største by, og er kjent for mange ting. Både Fiat, Juventus og OL, og det mest interessante – nemlig det første stedet sjokolade i fast form ble laget!

Målet med Torinoturen var å besøke Eataly (er du spesielt stødig i italiensk kan du besøke hjemmesiden til den Eataly´en vi var på her). Dette en en nisjebutikk for gode italienske matprodukter, og det var en drøm å vandre rundt blandt hyller og reoler stapp fulle av kvalitetsprodukter. Her finnes alt fra kjøkkenutstyr til det ferskeste ferske av råvarer, fra vin og sjokoladeøl til spisesteder hvor man kan ta en liten hvil – og aller helst tilfredstille apetitten man har bygget seg opp på sine ferder rundt i butikken.

eataly-torino-20090830-174918

I Torino ligger det to Eataly´er, en litt mindre butikk i sentrum, og en mye større like utfor sentrum. Vi fikk bare besøkt den store, og det er nok den som er best å få med seg, om sjansen byr seg. Jeg fikk kjøpt litt av hvert, men størst blandt kjøpene er nok en Barolo som skal spares til 30-årsdagen. Her tenker man langsiktig 😉

Vi spiste også lunsj på Eataly, på vegetarspisestedet. Jeg husker ikke hva min rett heter, men det var et slags vaffelbrød fylt med gorgonzola og spinat. Atter en god rett, og utrolig hva de klarer å få til – særlig med et konsept som nærmest kan kategoriseres som fastfood. Her var det fokus på gode råvarer og smaker, og ingen juks – selv om det gikk fort å få maten.

P1000564

Etter flere timer på Eataly tok vi turen inn til sentrum. Litt shopping stod på tapeten, og undertegnede fikk kjøpt seg enda en rød kjole. I mellom shoppeslagene koste vi oss blant annet med varm sjokolade – som virkelig er varm sjokolade. En rett med myk sjokolade som serveres med krem, og må spises med skje. Nydelig godt, og nydelig mektig.

P1000567

Turen gikk videre til en sjokoladebutikk og kafé. Der fikk vi smake på en spesialitet, nemlig hasselnøtt og mascarpone-is. Den glir rett inn på topp-2-lista over den beste isen jeg noen gang har smakt. Har ennå ikke klart å bestemme meg for om denne eller isen jeg kjøpte i lille Cassis i Provence, så inntil videre er det delt førsteplass.

P1000571

Det var god stemning også på kafé, og her er Siv og Oda med kameraene parat, slik ekte matbloggere skal være. Stemningen var atter en gang upåklagelig.

P1000573

Det begynner å nærme seg slutten for Italiainnleggene, noe som i grunn er trist, for jeg har virkelig koset meg mens jeg har skrevet. Jeg har riktignok spart det beste til sist (synes jeg), så alt jeg har lært om rødvin får bli det avsluttende kapitlet i historien om mitt Italia.

Stay tuned 🙂

Fredagskveld i Vaglio Serra

Jeg er endelig tilbake i drift, og nå venter de tre siste Italiainnleggene mine. Til uka blir det viltmat, og så er desember i gang for fullt. Etter jeg har levert hjemmeeksamen min håper jeg å kunne ha et stort fokus på matlagingen min og kos, som jeg selvfølgelig skal dele med dere.

P1000584

En utrolig morsom opplevelse var middagen vi spiste på Ristorante Piazza Crova 3. Alessandro driver restauranten med stor kjærlighet til det Piemontesiske kjøkkenet, og hele familien er innvolvert i driften. Her møtte vi både Mor, Far og Tante, alle like blide og hyggelige, og med en tydelig pasjon for det de drev med. På kjøkkenet brillierer en ekte italiensk husmor, og maten hennes var uforglemmelig. Med et godt satt vinmeny lå det hele an til å bli en kjempekveld. At lokalet var utrolig stemningsfullt satt ingen demper på humøret, og det var fem lykkelige damer rundt bordet.

restauranten

Som på alle andre restauranter var det brød som møtte oss først. Sprø og gode grissini lå lekkert dandert på bordet, og Alessandro var raskt på plass med vinen.

P1000522

P1000534

Så kom rettene på rekke og rad. Først ute var Bagna Cauda, en rett jeg desverre ikke har for mye til overs for. Jeg har vel ikke skrevet så mye mot mine avesjoner for fisk- og sjømat, men det er desverre noe jeg ikke får ned. Jeg smakte på alt i Italia, men dette var noe som ikke lå for meg. Om du vil vite mer om bagna cauda (som er veldig typisk Piemontesisk) vil jeg anbefale Odas innlegg om denne lokaliteten.

Neste rett var også typisk. Tynne skiver av kalvefilet, en dressing med ansjos, rått hakket storfekjøtt med trøffel! og salade russo – en salat med sesongens grønnsaker og tunfisk. Kalvekjøttet og tartaren gikk ned på høykant – og jeg hadde aldri trodd jeg skulle spise rått kjøtt!, og hvertfall ikke at jeg skulle like det. Morsomt! Det ligger mye arbeid bak tartaren også. Den finhakkes med kniv for å bevare saftigheten og smaken, så ære være til den som orker det!

De fiskebeholdige smakene fikk mye skryt av mine medsammensvorne, men igjen – not for me.

P1000535

Neste rett satt osteelskeren i meg stor pris på. I Piemonte lager de ofte en slags osteterte/sufflé. Den putter de sesongens grønnsaker i, og dekker det hele med en god ostesaus. Bedre ostesaus har jeg knapt spist, og hadde det ikke vært særdeles uhøflig hadde jeg nok slikket fatet mitt. Det var også en liten pølsesnabb til, selvfølgelig av lokalt kjøtt den og.

P1000539

Så til kveldens middagsfavoritt! Noe så enkelt som tajarin med smør og trøffel. At noe så simpelt skal være så sinnsykt godt er nesten litt uforståelig, men den trøffelen tror jeg evner å løfte det kjedeligste kjedelige til uante høyder. Ingen behov for parmesan her, for å si det sånn.

P1000548

Så til noe av det mest spesielle jeg har spist. Nemlig financiera. Smak litt på navnet før du leser videre, og prøv å forestille deg hva en gryte med dette navnet kan inneholde. Oda ville først ikke fortelle så mye, men vi fikk da ut av henne hva det var vi spiste på, etterhvert… Her kan man like gjerne starte helt på toppen av dyret med hanekammen (skal si jeg var glad for at det IKKE lå en hanekam på mitt fat- Siv slet mer enn nok med å putte den i munnen), vi beveger oss litt nedover til hjernen, videre til ryggraden, og alle tenkelige og utenkelige innvoller, og avslutter nederst med testiklene. Et skikkelig apetittvekkende måltid med andre ord. Gryta i seg selv smakte slettes ikke dumt, men jeg er skrudd sammen slik at når jeg vet at jeg spiser noe som kan defineres som ekkelt, så blir det ekkelt. Tror likevel jeg fikk i meg opptil flere ryggrader, og hva annet vil jeg egentlig ikke tenke over 😉

P1000550

Siste middagsrett var også en høydare, selv om jeg savnet noe grønt ved siden av. Dette er storefekjøtt som er kokt lengelenge i Rødvinens Konge, nemlig Barolo. Kjøttet var så mørt at det smeltet på tunga, og det piemontesiske storfeet er kjent for dette.

P1000554

På dette tidspunktet skulle man jo tro at vi var fullstappet, men det er vel ingen som sier nei til dessert? Ikke vi hvertfall. Når det kom til desserten fikk vi bestemme selv, og jeg kjørte like gjerne på med en spansk spesialitet, creme catalana. Det har sin naturlige forklaring om hvorfor dette befant seg på menyen i en liten landsby i Piemonte. Alessandro er nemlig veldig facinert av Spania og det spanske kjøkkenet. Husker jeg rett har han også planer om å åpne en restaurant i Barcelona. Creme Catalanaen ble servert brennende, og var noe av det bedre jeg fikk servert hele turen.

P1000556

At vi fikk en nydelig Muscato D´Asti som komplimenterte desserten til det fulle, gjorde at avslutningen på måltidet ble perfekt.

P1000552

Ingen vits å si at jeg at jeg sov som et lite barn etter dette måltidet.

Ta gjerne en titt innom hjemmesiden til Piazza Crova 3. Den er bare på italiensk, men ved hjelp av google translate får man ut essensen. 

Det beste i verden!

Da vi fikk programmet for Italiaturen bet jeg meg spesielt merke i trøffeljakt, og twitret selvfølgelig om dette. Når jeg da fikk svar om at trøffel er det aller beste man kan spise, kan man vel ikke si at jeg hadde lave forventninger.

Temmelig mett etter en diger og nydelig pastalunsj, møtte vi opp klare for jakt. Vi ble møtt av to hyggelige herremanner som er drevne trøffeljegere. Før jakta startet fikk vi mye god informasjon om den hvite trøffelen, som er den du i hovedsak finner i Piemonte. Trøffelbøndene var hardnakket på at hvit trøffel kun finnes i Italia. En liten fugl hvisket riktignok litt stille om at hvite trøfler finnes i andre land, men at de ofte fraktes til Italia og selges der. Dette fordi man får bedre betalt for trøffel i Italia enn nabolandene.

Den største trøffelen som er funnet i området

Den største trøffelen som er funnet i området

Den største trøffelen som var funnet i området vi var i, var på ca 2 kilo, og ble i sin tid funnet av en unggutt på en av sine første jakter. Dette skapte mye misunnelse hos de mer erfarne bøndene, og det tok ikke lang tid før den unge jegeren fant hunden sin død. Det finnes også historier om mennesker som har gått ut på trøffeljakt, og aldri kommer tilbake, så det anbefales ikke å gå ut i de italienske skoger uten følge. For å jakte trøffel må man dessuten ha lisens. De som har lisens har riktignok lov til å lete etter trøffel hvor det skulle passe dem, og du vil veldig sjelden finne gjerder rundt skogene.

Det ligger mye prestisje i å finne trøffel, med rette! Kilosprisen kan nemlig ligge på rundt 30.000! Hvit trøffel ble for alvor kjent som den ypperste delikatesse når en casinoeier betalte 330.000 $ (!!!) for en hvit trøffel på 1,5 kilo. Jegerne påpekte også at trøffelen får dyrere kilospris jo større trøffelen er. Jegerne vi besøkte finner mellom 3 og 5 kilo hvert år, men påpekte at dersom du spør, vil du alltid få høre at det er et dårlig trøffelår.

Andre funfacts er at trøffelen bruker hele 2 måneder på å utvikle seg fra spore til sopp. Når den er ferdig sopp er den bare holdbar i 2 uker, så om den ikke blir funnet på denne tiden råtner den. Den vokser på røttene til utvalgte trær, hvor eik er en av de heldige.

Ut på tur, aldri sur

Ut på tur, aldri sur

Som nevnt bruker de hunder for å finne trøflene. De kan lukte trøffelen ca en halvmeter ned i jorda. Treningen starter når de er veldig små, og de blir passet godt på. Som nordmenn er vi nok vant til et litt annerledes dyrehold enn det som tidvis drives i Italia. Men at hundene koste seg på jakt var det ingen tvil om. Vi hadde gleden av å få følge med mamma Diana, og sønn Brio. Diana har en veldig god nese, men er litt udisiplinert i følge jegeren. Nesa si fikk hun demonstrert til gangs, og hun fant to fine og små trøfler til oss.

Diana og Brio i aksjon

Diana og Brio i aksjon

Før dette hadde jeg ingen erfaring med trøffel i det hele tatt. Det er ikke akkurat vanlig kost i Norge, og slettes ikke en studentbudsjettvennlig ingrediens. Når den første trøffelen var funnet gikk den på rundgang hos oss damene. Aromaen er helt umulig å beskrive, men så fantastisk at man nesten føler seg litt beruset. Jeg kunne nok luktet på trøffel i evigheten. Jorden trøffelen hadde ligget i, var også veldig aromatisk, og man forstår at hundene finner trøfler på lang avstand.

P1000410

Tilbake på gården var det endelig tid for å smake på trøffel for første gang. Trøffelen ble servert oppraspet på en mild ost, sammen med brød og rødvin. Aromaen er nok den viktigste bestanddelen til trøffelen, for den smaker ikke like mye som den lukter, med den smaker absolutt fantastisk likevel.

Italienerne gjør det gjerne enkelt med trøffel. De serverer den til pasta, på ost eller raspet over speilegg.

Dette var heldigvis ikke eneste gangen vi fikk smakt på trøffel, men andre gang skal jeg skrive om senere.

Om du noen gang får muligheten anbefaler jeg en trøffeljakt sterkt, om ikke må du gjerne kose deg med trøffel uten å ha jaktet den først. Er du som de aller fleste, og ikke har råd eller tilgang på trøffel, kan trøffelolje være en god erstatning. Jeg har ikke prøvd det selv ennå, men det sies å sette en ekstra spiss på det meste.