Fredagskveld i Vaglio Serra

Jeg er endelig tilbake i drift, og nå venter de tre siste Italiainnleggene mine. Til uka blir det viltmat, og så er desember i gang for fullt. Etter jeg har levert hjemmeeksamen min håper jeg å kunne ha et stort fokus på matlagingen min og kos, som jeg selvfølgelig skal dele med dere.

P1000584

En utrolig morsom opplevelse var middagen vi spiste på Ristorante Piazza Crova 3. Alessandro driver restauranten med stor kjærlighet til det Piemontesiske kjøkkenet, og hele familien er innvolvert i driften. Her møtte vi både Mor, Far og Tante, alle like blide og hyggelige, og med en tydelig pasjon for det de drev med. På kjøkkenet brillierer en ekte italiensk husmor, og maten hennes var uforglemmelig. Med et godt satt vinmeny lå det hele an til å bli en kjempekveld. At lokalet var utrolig stemningsfullt satt ingen demper på humøret, og det var fem lykkelige damer rundt bordet.

restauranten

Som på alle andre restauranter var det brød som møtte oss først. Sprø og gode grissini lå lekkert dandert på bordet, og Alessandro var raskt på plass med vinen.

P1000522

P1000534

Så kom rettene på rekke og rad. Først ute var Bagna Cauda, en rett jeg desverre ikke har for mye til overs for. Jeg har vel ikke skrevet så mye mot mine avesjoner for fisk- og sjømat, men det er desverre noe jeg ikke får ned. Jeg smakte på alt i Italia, men dette var noe som ikke lå for meg. Om du vil vite mer om bagna cauda (som er veldig typisk Piemontesisk) vil jeg anbefale Odas innlegg om denne lokaliteten.

Neste rett var også typisk. Tynne skiver av kalvefilet, en dressing med ansjos, rått hakket storfekjøtt med trøffel! og salade russo – en salat med sesongens grønnsaker og tunfisk. Kalvekjøttet og tartaren gikk ned på høykant – og jeg hadde aldri trodd jeg skulle spise rått kjøtt!, og hvertfall ikke at jeg skulle like det. Morsomt! Det ligger mye arbeid bak tartaren også. Den finhakkes med kniv for å bevare saftigheten og smaken, så ære være til den som orker det!

De fiskebeholdige smakene fikk mye skryt av mine medsammensvorne, men igjen – not for me.

P1000535

Neste rett satt osteelskeren i meg stor pris på. I Piemonte lager de ofte en slags osteterte/sufflé. Den putter de sesongens grønnsaker i, og dekker det hele med en god ostesaus. Bedre ostesaus har jeg knapt spist, og hadde det ikke vært særdeles uhøflig hadde jeg nok slikket fatet mitt. Det var også en liten pølsesnabb til, selvfølgelig av lokalt kjøtt den og.

P1000539

Så til kveldens middagsfavoritt! Noe så enkelt som tajarin med smør og trøffel. At noe så simpelt skal være så sinnsykt godt er nesten litt uforståelig, men den trøffelen tror jeg evner å løfte det kjedeligste kjedelige til uante høyder. Ingen behov for parmesan her, for å si det sånn.

P1000548

Så til noe av det mest spesielle jeg har spist. Nemlig financiera. Smak litt på navnet før du leser videre, og prøv å forestille deg hva en gryte med dette navnet kan inneholde. Oda ville først ikke fortelle så mye, men vi fikk da ut av henne hva det var vi spiste på, etterhvert… Her kan man like gjerne starte helt på toppen av dyret med hanekammen (skal si jeg var glad for at det IKKE lå en hanekam på mitt fat- Siv slet mer enn nok med å putte den i munnen), vi beveger oss litt nedover til hjernen, videre til ryggraden, og alle tenkelige og utenkelige innvoller, og avslutter nederst med testiklene. Et skikkelig apetittvekkende måltid med andre ord. Gryta i seg selv smakte slettes ikke dumt, men jeg er skrudd sammen slik at når jeg vet at jeg spiser noe som kan defineres som ekkelt, så blir det ekkelt. Tror likevel jeg fikk i meg opptil flere ryggrader, og hva annet vil jeg egentlig ikke tenke over 😉

P1000550

Siste middagsrett var også en høydare, selv om jeg savnet noe grønt ved siden av. Dette er storefekjøtt som er kokt lengelenge i Rødvinens Konge, nemlig Barolo. Kjøttet var så mørt at det smeltet på tunga, og det piemontesiske storfeet er kjent for dette.

P1000554

På dette tidspunktet skulle man jo tro at vi var fullstappet, men det er vel ingen som sier nei til dessert? Ikke vi hvertfall. Når det kom til desserten fikk vi bestemme selv, og jeg kjørte like gjerne på med en spansk spesialitet, creme catalana. Det har sin naturlige forklaring om hvorfor dette befant seg på menyen i en liten landsby i Piemonte. Alessandro er nemlig veldig facinert av Spania og det spanske kjøkkenet. Husker jeg rett har han også planer om å åpne en restaurant i Barcelona. Creme Catalanaen ble servert brennende, og var noe av det bedre jeg fikk servert hele turen.

P1000556

At vi fikk en nydelig Muscato D´Asti som komplimenterte desserten til det fulle, gjorde at avslutningen på måltidet ble perfekt.

P1000552

Ingen vits å si at jeg at jeg sov som et lite barn etter dette måltidet.

Ta gjerne en titt innom hjemmesiden til Piazza Crova 3. Den er bare på italiensk, men ved hjelp av google translate får man ut essensen. 

6 thoughts on “Fredagskveld i Vaglio Serra

  1. Pingback: Mine møter med Barolo, Barbaresco og Barbera |

  2. Pingback: Mine møter med Barolo, Barbaresco og Barbera |

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>